80 vuotta pohjoismaista yhteistyötä

maaliskuu 2, 2015

Vuonna 1935 järjestettiin Ruotsissa pohjoismaisten reserviupseeriliittojen ensimmäinen virallinen kokous. Paikalla oli edustajia Suomesta, Norjasta ja Ruotsista. Vuonna 1936 myös tanskalaiset tulivat mukaan yhteistyöhön. Kahdeksankymmentä vuotta sitten alkanut yhteistoiminta on ollut katkoksissa vain toisen maailmansodan aikana. Pohjoismaisen presidiumin pääsihteeri, norjalainen Jørgen Berggravin arvioi kirjoituksessaan pitkäaikaista yhteistyöstä.

Nordisk reserveoffiserssamarbeid 80 år!

16 – 17. januar 2015 samlet ledelsen i de nordiske reservistorganisasjonene seg til møte i København, 80 år etter at det første nordiske reserveoffisersmøtet ble arrangert i Sverige i 1935. Den gang var det finske, norske og svenske reserveoffiserer som samlet, og i 1936 var også danskene på plass. Fra da av kom det nordiske reserveoffiserssamarbeidet inn i formelle former.

Det var gode grunner til å møtes i en nordisk sammenheng. De ulike landene hadde sine reserveoffisersforeninger- og forbund som arbeidet aktivt for å fremme reserveoffiserenes interesser. De nordiske landene hadde mange felles kulturelle og samfunnsmessige syn, og hadde felles normer og verdisyn. Etter den første verdenskrig var det «politisk enighet» i Norden om at sannsynligheten for en krig var minimal og at pengene burde brukes på andre ting enn forsvaret.

Den stramme økonomien la sterke begrensninger på hvordan forsvaret i de ulike landene ble organisert. Antallet fast lønnede offiserer ble redusert og reservebefalet ble helt avgjørende i alle de fire landene. Utfordringene for reservebefalet var sammenfallende, mangel på penger og materiell, store begrensninger i repetisjonsøvelser og brister i mulighetene for vedlikehold av reserveoffiserenes kompetanse.

I mellomkrigstiden var samarbeidet i tillegg til generell erfaringsutveksling og tillitsskapende kameratskap, i særlig grad preget av militær idrett. Fysisk skikkethet og gode feltmessige ferdigheter er grunnleggende for en hver reservist, og årlige nordiske militære idrettskonkurranser la både grunnlag for trening og ikke minst for å representere sine land i vennskapelig kappestrid. Dessuten var idretten upolitisk, noe som bidro til å gjennomføre stevner og møter uten store byråkratiske utfordringer. Så fikk heller følelsen av felles mål i sikkerhetspolitikken komme til overflaten under det kameratslige samværet i etterkant. Det var i stor grad nordiske mesterskap i feltidretter som spilte førstefiolin, mens reserveoffiserskonferansen kom i andre rekke.

De nordiske reserveoffisersmøtene fikk en brå stans da 2. verdenskrig brøt ut høsten 1939. Det nordiske samarbeidet spilte ingen formell rolle i krigsårene, men det er liten tvil om at vennskapsbåndene som var knyttet gjennom reserveoffiserssamarbeidet gav avkastning: Reserveoffiserer fra Danmark, Norge og Sverige reiste til Finland for å bidra i kampen mot de sovjetiske angriperne, og dansker og nordmenn reiste til Sverige for utdanning da deres land ble okkupert. Det er for så vidt interessant å merke seg at betydningen av reserveoffiserene og deres samarbeid, i stor grad tar effekt utenfor formelle forsvarsbeslutninger.

Etter freden i mai 1945 ble det nordiske reserveoffiserssamarbeidet gjenopptatt. De danske, norske og svenske forbundene samlet seg i Stockholm, mens finnene stilte med en observatør. På Stockholmsmøtet ble det enighet om et årlig idrettsmesterskap og møte for reserveoffiserene skulle arrangeres årlig, og at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene. Det var også enighet om at man skulle diskutere «förhållanden, som kunde vara av interess för de övriga länders reservofficerare».

For de finske reserveoffiserer var det krevende forhold etter våpenhvilen med Sovjetunionen, og den såkalte Vennskaps, bistands og – samarbeidsavtalen la begrensninger på utformingen av det finske forsvaret og hvem man kunne samarbeide med. Stor var derfor gleden da Finland igjen kom med i 1946.

På møtet i 1946 ble det besluttet å opprette et Nordisk Idrottsråd for å planlegge feltidrettsmesterskapene, og i 1948 ble Norden-medaljen innstiftet.

I 1948 brast også det som for mange var en drøm om et skandinavisk forsvarsforbund. Forskjellen mellom de nordiske landenes dyrekjøpte erfaringer under andre verdenskrig og utviklingen i Sovjetunionen, hadde gjort at Danmark og Norge valgte å slutte seg til de som ønsket en vestlig forsvarsallianse. For Sverige var det ikke ønskelig å forlate alliansefriheten.

For Finland gjorde den påtvungne VSB-avtalen gjorde det umulig å ha et samarbeid vest-maktene. På mange måter bidro øst-vest-delingen til å sette grenser for det militære nordiske samarbeidet. Paradoksalt bidro dette til at det nordiske reserveoffiserssamarbeidet ble enda viktigere. Fellestrekkene i de tjenstlige utfordringene var fortsatt store, men like viktig var det at reserveoffiserene, «twice a citizen», alle hadde sivile yrker og nettverk som ikke var hemmet av slike begrensninger. Derfor var det spesielt viktig å bruke de mulighetene som et nordisk reserveoffiserssamarbeid, – med feltidretten i spissen, gav for å møtes, bygge nettverk og utveksle erfaringer. Utallige vennskapsbånd ble knyttet, og etableringen av et nordisk marinemesterskap i 1953 bidro ytterligere til dette.

Feltidretten var en viktig, men politisk kjenslemessig balansegang, viste en interpellasjon i den finske Riksdagen på tidlig 80-tall. Noen hadde sett seg «lei» på det reserveoffiserssamarbeidet og mente at besøk av NATO-reservister som drev «våpenøvelser» på finsk jord, var i strid med «internasjonale avtaler». Utenriksminister Väyrinen var imidlertid tydelig på at skyting og feltløp ikke var militære øvelser, men idrett på linje med skiskyting. Idretten fortsatte å være et grunnlag for videre samarbeid.

Reserveoffisersmøtene som ble arrangert i «kjølvannet» av idrettsmesterskapene, ble rammen rundt foredrag og seminarer om aktuelle forbundssaker, forsvarspolitikk og andre faglige temaer. Etter hvert ble behovet for planlegging og samordning større, og i 1958 ble de mer sporadiske sammenkomstene erstattet med et strukturert «Presidium för de nordiska reservofficersorganisationerna», hvor de fire landenes forbundsstyrer var representert. En valgt generalsekretær ledet det daglige arbeidet i henhold til formelle vedtekter. Samme år ble Norden-plaketten for fortjenestefullt arbeid for nordisk samarbeid, innstiftet.

I tillegg til det all-nordiske samarbeidet gjennom Nordisk Presidium, bygget regionalt reserveoffiserssamarbeid videre på gode tradisjoner på tvers av Bottenviken, Kjølen og Sund og Bælter. Forsvarspolitisk står kanskje Nordkalott-samarbeidet i en særstilling. Representanter for reserveoffisersforeningene i det nordlige Finland, Norge og Sverige samlet seg i 1978 til et Nordkalott-treff på Drevja til kameratslig samvær, feltsport og diskusjoner. Men, sammen med reserveoffiserene, ble også yrkesoffiserer fra de tre land nordkommandoer invitert. Til overraskelse for reserveoffiserene, kunne man nemlig konstatere at kontakten mellom de regionale militære sjefene var tilfeldig og sjelden, om de i det hele tatt fant sted. Gjennom en årrekke forble Nordkalottreffene er meget viktig katalysator for kontakt.

Etter at Nordisk Presidium i 1961 hadde diskutert tilknytning til «andre internasjonale organisasjoner» og blitt enige om at slikt samarbeid skulle begrenses til de «regulære» delene av Forsvaret, dukket spørsmålet igjen opp på slutten av 1990-tallet. VSB-avtalen var ikke lenger i kraft, og Finland og Sverige var blitt medlemmer av EU. Danmark og Norge hadde vært medlemmer i den internasjonale reserveoffisersorganisasjonen CIOR siden 1970-tallet. Sverige og Finland sonderte mulighetene for medlemskap, og ble godkjent som assosierte medlemmer i 1996. Etter dette har de nordiske landene hatt regelmessige møter i forbindelse med CIORs sommerkongresser, diskutert felles utfordringer og muligheter og dratt stor nytte av hverandres erfaringer og kunnskap. Fellesnevnere som språk, forsvarstilnærming, samfunnsutvikling, nordisk samarbeid på andre områder, har vært med på å legge grunnlaget for gjensidig forståelse, godt kameratskap og stor takhøyde i diskusjonene.

Etter hvert har dette utviklet seg til systematisk saksbehandling og forberedelse i forkant, og økt gjennomslag under møtene. CIORs sommerkonferanser har også spilt en rolle i det nordiske idrettsarbeidet og har i de senere år fungert som Nordisk Feltidrettsmesterskap.

Også i andre sammenhenger har det nordiske reserveoffiserssamarbeidet vært en viktig katalysator. Da de baltiske landene skulle bygge opp sine forsvarsstrukturer som selvstendige land, ble Baltic Talks, startet med Nordisk Presidium som «fødselshjelper». Baltic Talks, som senere ble hetende Baltic Sea Cooperation, har siden 1998 vært en viktig støtte for de baltiske reservistorganisasjonene.

Gjennom 80 år har reserveoffiserene i Norden utviklet et unikt forhold, på tvers av ulik alliansetilknytning. Grunnlagt på respekt, forståelse og ekte vennskap, har dette bidratt til å legge grunnlaget for det formelle forsvarssamarbeidet gjennom Nordic Defence Cooperation (NORDECO) som blir stadig viktigere.

Stor takk til tidligere generalsekretærer i Nordisk Presidium: Henrik Wedell-Wedellsborg, Matti O. Kuula og Odd G. Norum samt tidligere formann i NROF, Rolf Brandtzæg, for viktige bidrag.

Jørgen Berggrav
kirjoittaja on Norjan reserviupseeriliiton (NROF) pääsihteeri,
kontra-amiraali evp.
Hän on toiminut mm. Norjan sotilasasiamiehenä
Suomessa 1990 -luvulla.